Jeg satt og funderte over dette med katekumenens historie og forskjeller ang dette rundt om i verden,, og fant så dette på katolsk.no:
“Katekumen” ble i oldtiden brukt som betegnelse på den som gjennom den kristne dåp skulle innvies i de hellige mysterier. Vi møter dette allerede i Galaterbrevet. For å unngå frafall under forfølgelser måtte katekumenene få en grundig intellektuell og moralsk innføring i kristendommen. Menigheten bad og fastet sammen med dem. Denne intensive innføringsperioden - katekumenatet - ble mot slutten av kristenforfølgelsene stadig mer utarbeidet til et komplisert opplegg. Dåp ble ofte lagt til helt spesielle dager i kirkeåret. Det hendte at katekumenene utsatte dåpen på ubestemt tid, og kanskje først ble døpt på dødsleiet. Da kristenforfølgelsene opphørte, ble flertallet av folket oppfostret i kristne familier. Spebarnsdåpen ble det alminnelige, og katekumenatet ble gjort kortere og mistet etter hvert sin praktiske betydning.”
Mistet sin betydning? Noen som er enige i den uttalelsen her inne? Kanskje ikke av samme grunn som i oldtiden, men vi møter kanskje en annen slags forfølgelse som vi trenger denne “grundige intellektuelle og moralske innføringen”
“Annet Vatikankonsil ønsket å gjenopplive katekumenatet. Situasjonen i store deler av verden var blitt en annen enn da kristendommen var den dominerende felles religion. Nå var det ikke lenger noen selvfølge at barn vokste opp i et kristent samfunn, og behovet for å lage et opplegg for voksendåp ble stadig mer merkbart.”
Dessuten sier Sacrosanctum Consilium (1963) dette:
“Et katekumenat for voksne, med flere forskjellige trinn, skal opprettes og tas i bruk etter den lokale kirkelige myndighets skjønn. Katekumenatet er jo ment å være en læretid, som man med dette vil hellige med riter fordelt over et lengre tidsrom.”
Lengre tid kan vi vel skrive under på? Når man først finner ut at det er dette vi vil, føles det som om det ikke går raskt nok.
Artikkelen fortsetter slik:
“Tidligere hadde det vært vanlig at “katekumenen” (ofte en konvertitt) hadde gått hos en prest og fått en privat innføring i troen. Denne prosessen kan ha sine fordeler, men konsilet ønsket å gjeninnføre fellesskapsånden ved innføringen, og legge større vekt på liturgiske og andre elementer.”
Hurra for kurset! Her ser man fordelen. Og som blant annet Rudie kan fortelle om, er privatundervisning ikke det beste alternativet.
Katekumenatet er delt opp i 4 faser, står det videre. Og jeg nevner i tur og orden:
1 Undersøkelsesperioden
Som mer eller mindre er det mest grunnleggende innen katolsk tro. Man lærer om bønnen,, Guds nærvær i livet. Man utvikler sitt gudsforhold, enten fra skrætsj (fornorskning ute å går her) eller fra det ståstedet man alt har. Lære Kirken å kjenne. Man ser litt på gudsbilde, liturgi, hvem Jesus, Den hellige ånd og treenigheten er, hva helgenene står for.
2 StudieperiodenMan kontakter menigheten, og ser mer på blant annet kirkeåret, de ti bud, bibelspørsmål, Den katolske kirkes katekisme, Maria og rosenkransen, synd og moral.
3 Renselse og opplysningsperioden
Man vurderer dette med synd og anger og funderer litt på hva man gjør i livet, evt hva man kan endre. Man konsentrerer seg om bønn, faste og det å gi almisser, og forbereder seg på dåpen. Man setter seg grundigere inn i sakramentene.
4 Innføringssakramentene (les:eksamen)
her går man gjennom et 4 timers skriftlig eksamen og håper på å bestå minst 86 % av testen, som omhandler detaljer om bibelkunnskap, biografier fra viktige og uviktige helgeners liv, kunnskap om katekismens paragrafer, detaljer om messen, og oppramsing av samtlige bønner som blir brukt i kirken.
He he- skulle bare se om dere var våkne her. (Jeg får gå og skrifte min lille spøk senere)
Tilbake til alvoret. Innføringssakramentene er dåp, ferming, eukaristi. I denne perioden skal man lære å leve et sakramentalt liv, finne evangeliets vei og bli mer involvert i menighetslivet.
Jeg avslutter med artikkelens siste del:
” Begrepet “menighet” har bakgrunn i det gammeltestamentlige Israel, og der dreier det seg nettopp ikke om en rent individuell frelse - noe som kan bli oppnådd uavhengig av Guds folks liv. På nøyaktig samme vis er forløsningen gjennom Kristus bundet til det nytestamentlige Guds folk. Riktignok skulle individualismen også for de kristne bli en av de største fristelser. I ekstreme tilfeller ble kirken forstått som en senere sammenslutning av dem som alt hadde oppnådd frelsen som enkeltindivid, gjennom en personlig binding til Kristus. De allerede troende skulle så nærmest bare samle seg til et slags broderforbund.
Men kristen forløsning består nettopp i å bli innlemmet i Kirken som i et sosialt legeme. Bare slik er det mulig å delta i den frigjøringshistorie som har begynt med Abraham. Å leve ut fra Kristi frelsende gjerning er ikke mulig på annen måte enn ved å leve med lemmene i dette legemet. Fellesskap med Kristus har man alltid bare sammen med andre. Paulus måtte kjempe med menigheten i Korint om denne grunnleggende forskjell som ligger i den bibelske tro.
Det som fremfor alt er viktig for Kirken, er derfor å være et konkret samfunn. Den må gjøre troen anskuelig som en livsform som skiller seg fra det nye hedenskapet som er i ferd med å utbre seg, også i Norge. Da vil også katekumenatet, eller innføringen i troen, på ny finne et grunnlag. I en verden som forlengst er i ferd med igjen å bli hedensk, kan et slikt konkret kristent samfunn bare finnes i form av menigheter. Disse må selv fremvise Guds nye verden og nye samfunn. Da blir en slik menighet selv et katekumenat. Finnes ikke dette, hjelper selv ikke den beste “innføring i troen”.
Spørsmålet er altså ikke: Hvilken form for katekumenat? Det spørres heller ikke etter barnedåp kontra voksendåp. Det egentlige spørsmålet er om det finnes levende menigheter i Kirken som vi kan si dette om: “Kom og se!” “
Så vidt jeg vet, finnes det og grunner som gjør at man ikke kan konvertere. Jeg er litt ute på tynn is her og vil med dette spørre dere om hjelp til å finne disse grunnene.
Artikkelen kan dere lese her: http://www.katolsk.no/artikler/katekumenatet.htm
