Som så mage ganger før, utløser samtaler med mine katolske, eller ikke katolske venner, et innlegg her på bloggen. Og som en “overraskelse er dette et slikt innlegg igjen.
I dag hadde jeg en samtale med en venninne, som tok opp dette med katolikkers forhold til skilsmisse. Min venninne sa at kirken var urettferdig, fordi den tillot at folk som hadde vært ulydige og hadde vært samboere, kunne gifte seg, mens mennesker som bare hadde gjort en feil i livet, selv om det var gjort med riktig intensjon, og giftet seg, ble straffet fordi de ikke kunne gifte seg igjen.Hun har kanskje litt rett i det, siden et samboerforhold egentlig går ut på akkurat det samme, med barn, lån og forpliktelser.
Debatten med henne bragte meg tilbake til en samtale jeg hadde hatt med en i menigheten tidligere.
Om man som katolikk gifter seg igjen, vil man ikke ha muligheten til å gifte seg i kirken. Om man ikke gifter seg i kirken, som katolikk, er ikke ekteskapet godkjent og blir mer eller mindre sett på som et samboerforhold, ble jeg fortalt på informasjonskurs engang.
Er man samboer, kan det få alvorlige konsekvenser, blant annet kan det hende man ikke får motta kommunion i kirken. Jeg vet at prester kan finne på å gjøre forskjeller her, men slik er egentlig reglene.
Det var og en eldre kar i menigheten, som engang fortalte meg at de fleste prester ser gjennom fingrene med slik, men bør man egentlig bekymre seg om presten er løs slik, når man vet at kirken er imot det?
Det som slår meg er vel argumentet om at kirken ser på ekteskapsbåndet som et sakrament. Det er også derfor man må få annullert ekteskap i den katolske kirken før det er ansett som et gyldig brudd.
Er det noen flere som har innspill her?
