Som den oppmerksomme leser kanskje har fått med seg, så er denne bloggen en konvertittblogg.

Vi er interesserte i deres historier og prosesser, uansett hvor langt dere har kommet i den.

Føler dere at dere kan bidra med noe, så send en mail til: konvertittbloggen@gmail.com

Jeg satt og funderte over dette med katekumenens historie og forskjeller ang dette rundt om i verden,, og fant så dette på katolsk.no:

“Katekumen” ble i oldtiden brukt som betegnelse på den som gjennom den kristne dåp skulle innvies i de hellige mysterier. Vi møter dette allerede i Galaterbrevet. For å unngå frafall under forfølgelser måtte katekumenene få en grundig intellektuell og moralsk innføring i kristendommen. Menigheten bad og fastet sammen med dem. Denne intensive innføringsperioden - katekumenatet - ble mot slutten av kristenforfølgelsene stadig mer utarbeidet til et komplisert opplegg. Dåp ble ofte lagt til helt spesielle dager i kirkeåret. Det hendte at katekumenene utsatte dåpen på ubestemt tid, og kanskje først ble døpt på dødsleiet. Da kristenforfølgelsene opphørte, ble flertallet av folket oppfostret i kristne familier. Spebarnsdåpen ble det alminnelige, og katekumenatet ble gjort kortere og mistet etter hvert sin praktiske betydning.”

Mistet sin betydning? Noen som er enige i den uttalelsen her inne? Kanskje ikke av samme grunn som i oldtiden, men vi møter kanskje en annen slags forfølgelse som vi trenger denne “grundige intellektuelle og moralske innføringen”

“Annet Vatikankonsil ønsket å gjenopplive katekumenatet. Situasjonen i store deler av verden var blitt en annen enn da kristendommen var den dominerende felles religion. Nå var det ikke lenger noen selvfølge at barn vokste opp i et kristent samfunn, og behovet for å lage et opplegg for voksendåp ble stadig mer merkbart.”

Dessuten sier Sacrosanctum Consilium (1963) dette:

“Et katekumenat for voksne, med flere forskjellige trinn, skal opprettes og tas i bruk etter den lokale kirkelige myndighets skjønn. Katekumenatet er jo ment å være en læretid, som man med dette vil hellige med riter fordelt over et lengre tidsrom.”

Lengre tid kan vi vel skrive under på? Når man først finner ut at det er dette vi vil, føles det som om det ikke går raskt nok.

Artikkelen fortsetter slik:

“Tidligere hadde det vært vanlig at “katekumenen” (ofte en konvertitt) hadde gått hos en prest og fått en privat innføring i troen. Denne prosessen kan ha sine fordeler, men konsilet ønsket å gjeninnføre fellesskapsånden ved innføringen, og legge større vekt på liturgiske og andre elementer.”

Hurra for kurset! Her ser man fordelen. Og som blant annet Rudie kan fortelle om, er privatundervisning ikke det beste alternativet.
Katekumenatet er delt opp i 4 faser, står det videre. Og jeg nevner i tur og orden:

 
1 Undersøkelsesperioden
Som mer eller mindre er det mest grunnleggende innen katolsk tro. Man lærer om bønnen,, Guds nærvær i livet. Man utvikler sitt gudsforhold, enten fra skrætsj (fornorskning ute å går her) eller fra det ståstedet man alt har. Lære Kirken å kjenne. Man ser litt på gudsbilde, liturgi, hvem Jesus, Den hellige ånd og treenigheten er, hva helgenene står for.

 
2 StudieperiodenMan kontakter menigheten, og ser mer på blant annet kirkeåret, de ti bud, bibelspørsmål, Den katolske kirkes katekisme, Maria og rosenkransen, synd og moral.

 
3 Renselse og opplysningsperioden
Man vurderer dette med synd og anger og funderer litt på hva man gjør i livet, evt hva man kan endre. Man konsentrerer seg om bønn, faste og det å gi almisser, og forbereder seg på dåpen. Man setter seg grundigere inn i sakramentene.

 
4 Innføringssakramentene (les:eksamen)
her går man gjennom et 4 timers skriftlig eksamen og håper på å bestå minst 86 % av testen, som omhandler detaljer om bibelkunnskap, biografier fra viktige og uviktige helgeners liv, kunnskap om katekismens paragrafer, detaljer om messen, og oppramsing av samtlige bønner som blir brukt i kirken.
He he- skulle bare se om dere var våkne her. (Jeg får gå og skrifte min lille spøk senere)
Tilbake til alvoret. Innføringssakramentene er dåp, ferming, eukaristi. I denne perioden skal man lære å leve et sakramentalt liv, finne evangeliets vei og bli mer involvert i menighetslivet.

 
Jeg avslutter med artikkelens siste del:

” Begrepet “menighet” har bakgrunn i det gammeltestamentlige Israel, og der dreier det seg nettopp ikke om en rent individuell frelse - noe som kan bli oppnådd uavhengig av Guds folks liv. På nøyaktig samme vis er forløsningen gjennom Kristus bundet til det nytestamentlige Guds folk. Riktignok skulle individualismen også for de kristne bli en av de største fristelser. I ekstreme tilfeller ble kirken forstått som en senere sammenslutning av dem som alt hadde oppnådd frelsen som enkeltindivid, gjennom en personlig binding til Kristus. De allerede troende skulle så nærmest bare samle seg til et slags broderforbund.
Men kristen forløsning består nettopp i å bli innlemmet i Kirken som i et sosialt legeme. Bare slik er det mulig å delta i den frigjøringshistorie som har begynt med Abraham. Å leve ut fra Kristi frelsende gjerning er ikke mulig på annen måte enn ved å leve med lemmene i dette legemet. Fellesskap med Kristus har man alltid bare sammen med andre. Paulus måtte kjempe med menigheten i Korint om denne grunnleggende forskjell som ligger i den bibelske tro.
Det som fremfor alt er viktig for Kirken, er derfor å være et konkret samfunn. Den må gjøre troen anskuelig som en livsform som skiller seg fra det nye hedenskapet som er i ferd med å utbre seg, også i Norge. Da vil også katekumenatet, eller innføringen i troen, på ny finne et grunnlag. I en verden som forlengst er i ferd med igjen å bli hedensk, kan et slikt konkret kristent samfunn bare finnes i form av menigheter. Disse må selv fremvise Guds nye verden og nye samfunn. Da blir en slik menighet selv et katekumenat. Finnes ikke dette, hjelper selv ikke den beste “innføring i troen”.
Spørsmålet er altså ikke: Hvilken form for katekumenat? Det spørres heller ikke etter barnedåp kontra voksendåp. Det egentlige spørsmålet er om det finnes levende menigheter i Kirken som vi kan si dette om: “Kom og se!” “

Så vidt jeg vet, finnes det og grunner som gjør at man ikke kan konvertere. Jeg er litt ute på tynn is her og vil med dette spørre dere om hjelp til å finne disse grunnene.

Artikkelen kan dere lese her: http://www.katolsk.no/artikler/katekumenatet.htm

Jag blev lite paff över en insändare som Biskop Anders har skrivit i senaste numret av Katolskt Magasin. I insändaren uppmanar han stiftets medlemmar att skicka in “konkreta och praktiska råd och tips”, dvs konstruktiv kritik, som han lovar besvara i nästa nummer.

Personligen så kommer jag naturligtvis inte drista mig till att ge biskopen några “råd” - åtminstone inte under de närmaste 10 åren (vem är jag att göra det liksom), men det är roligt att se biskopens öppenhet och hur han hanterar konflikter.

KM är förresten ett riktigt bra magasin som jag ofta lusläser från pärm till pärm. Om det är någon bloggläsare som vill ha en sponsrad prenumeration så går det bra att skicka in en begäran till konvertittbloggen@gmail.com.

Jag skulle uppskatta om alla som brukar lyssna på katolsk webbradio ville skriva en kommentar under det här inlägget.

Vilken kanal tycker just du är bäst? Och varför?

Det skulle vara schysst med lite tips på olika sorters kanaler; typ musik, snack, mäss-radio osv. Men klistra inte in en lång alfabetisk lista på kanaler - sådana kan man hitta med en enkel google-sökning. Skriv bara in de som du själv gillar bäst!

Vet med meg selv at jeg ofte ber om ulikesaker, for meg selv eller andre. Men det er ofte lett å glemme takken.Å takke Gud, når man får det man ber om, eller å takke i det hele tatt.Og nå skal jeg virkelig få det inn i systemet. Å takke vår Herre må da være det mest naturlige i verden?

Jeg er på utkikk etter Den ambrosianske lovsang, eller Te Deum, som den heter på latin.
Fått tips om at det er en passende takkebønn.

Oppdatering (2)

Johanna G har redigert og sendt over nok en utgave av bønnen. hun har og lagt den ut på sin egen blogg http://nallemaja-jg.blogspot.com/. takk skal du ha Johanna G.

Te deum
O Gud, vi lovar dig.
(R) O Herre, vi bekänner dig.
(I) Dig, evige Fader, ärar hela jorden.
(II) Dig prisar alla änglar, himlarna och alla makter.
(I) Dig prisar kerubim och serafim och sjunger utan ände:
(I+II) “Helig, helig, helig är Herren Gud Sebaot.
Fulla är himlarna och jorden av din äras majestät.”
(II) Dig prisar apostlarnas saliga kör.
(I) Dig lovar profeternas prisvärda skara.
(II) Dig ärar martyrernas vitklädda här.
(I) Över hela jorden bekänner dig den heliga kyrkan:
(I+II) Dig, Fader allsmäktig,
din höglovade, sanne, enfödde Son
och Tröstaren, den helige Ande.
(II) Du Kriste, ärans konung,
(I) Faderns Son är du i evighet
(II) Till människans förlossning tog du mandom
och försmådde icke jungfruns sköte.
(I) Du övervann dödens udd
och upplät himmelriket för de trogna.
(II) Du sitter på Guds högra hand i Faderns härlighet.
(I) Därifrån igenkommande till att döma levande och döda.
(II) Därför beder vi: Hjälp dina tjänare
som du återlöst med ditt dyra blod
(I) och giv åt dem bland dina helgon din eviga härlighet.
(II) Herre, fräls ditt folk och välsigna din arvedel,
(I) och var deras herde och bär dem till evig tid.
(II) Vi prisar dig alla dagar
och lovsjunger ditt namn i evigheters evighet.
(I) Värdigas, Herre, denna dag bevara oss utan synd.
(II) Förbarna dig över oss, Herre, förbarma dig över oss.
(I) Din barmhärtighet, Herre, vare över oss
såsom vi hoppas på dig.
(I+II) På dig hoppas jag, o Herre,
jag skall icke komma på skam till evig tid.
*****
Teckenförklaringar:
(V) = vesikel, förebedjare/tidebönsledare
(R) = responsorium, alla (utom ledaren)
(I) = kör ett (vid växelläsning)
(II) = kör två (vid växelläsning)
(I+II) = kör ett och två tillsammans, dvs alla
- Självklart går det även att be (läsa eller sjunga) Te Deum ensam, då är det bara att strunta i ovanstående indelning.
.

Ser at det til tider er behov for å kontakte oss på en annen måte enn åpent på bloggen

Vår adresse er: Konvertittbloggen@gmail.com

For ikke så lenge siden hadde jeg en god grunn til å be om messe. Men jeg hadde ingen ide om hvordan det skulle gjøres. Jo flere jeg spurte, dess flere svar fikk jeg. Og alle var ulike.
Så etter å iherdig ha forsøkt en hel dag å få tak i min egen sogneprest, fikk jeg da endelig svar.

1. Det er vanlig å be om messe når en i familien eller annen nær er død.
2. Det er vanlig å be om en messe ved ulykke eller sykdom.
3. Det er vanlig å be om en messe for å takke Gud.

Bak i vår kirke ligger det noe konvolutter, hvor man kan fylle ut navn og grunn. Det er og mulig å be om å få disse messene stille (husker ikke det ordet), dvs. at presten har det i tankene under messen og ikke opplyser om hvorfor, eller hvem.
Det er og en skikk i andre land særlig, å legge ved noen penger til presten, eller et annet formål. Prester i Norge og Sverige får jo sin faste lønn, så det er ikke veldig avhengige av folks almisser. Da er det og greit å gi litt ekstra til menigheten, enten via kollekt, eller at man gir det til presten. Selv er jeg litt opptatt av å ikke fortelle hva jeg gir, så i mitt tilfelle blir det et bidrag via kollekt. Summen pleier å variere fra 50 til 500, men det er viktig å vite at man ikke m på betale for en messe. En messe kan man få uansett.

Jeg har altid vært tiltrukket av kloster. Til og med i ungdomsalderen så hørtes kloster spennende ut.

Roy Olav  patriarken  har nettopp vært i kloster i en uke, og det er spennende å lese om hans erfaring. I den første del får vi lese:

“Den første kvelden kunne eg ha grine om eg ville, og han oppe i himmelen som eg skulle møte, såg eg ikkje noko til. Den einaste eg verkeleg møtte heitte Roy-Olav og var ei rastlaus, uroleg og forvirra sjel aleine i øydemarka. Lite selskap i slikt.”

Men det blir bedre…

I nest siste innlegget kan vi lese:

“Gudstenesta kl 06:15 vart endå ein opptur og eit nytt møte med Herren, og utover dagen vart det berre betre og betre. Menneska eg møtte vart livgjevarar, og overraskingar dukka opp. Eg vart til dømes invitert med på eit teologisk seminar ved Universitetet i Uppsala, så Herren lønna meg både åndeleg, sjeleleg og lekamleg. Fredagen var det heile over. Eg hadde stridd den gode striden, fullført løpet og halde fast på trua. “

Hørte du det Johan? Gud lønnet Patriarken med Univeristet i Uppsala! Er det ikke der du jobber?

Jeg anbefaler dere å lese om oppholdet i klosteret, det er lett å leve seg inn i hva Roy Olav skriver.

Det är inte varje dag som vår församling hamnar i tidningen så jag får passa på att skriva om det och twingla.

I lördags välsignade pater Josef husdjuren i samband med familjemässan här i St Lars. Vad jag förstår så är det fransiskanerna som har tagit initiativ till de årliga husdjursvälsignelsena i St Lars och det är framför allt barnen som uppskattar detta (och djuren förstås).

Jag var själv i Arboga under helgen och missade därför tillställningen. Synd, för jag hade gärna varit med. Är det någon av er andra som har varit på husdjursvälsignelse?

Tidningen Dagen har förresten en sällsam förmåga att stava fel på namn. Pater Josef får heta Hössner i efternamn fast han på riktigt heter Höfner. När jag själv blev intervjuad i samband med blogginsamlingen till det kaldeiska kyrkobygget förra året så fick jag namnet Smedberg av artikelförfattaren.

Som en oppfølger til artikkelen som sto skrevet for en uke siden i Dagbladet, skriver Einar Gelius
sokneprest i den norske kirke, dette:

http://www.dagbladet.no/kultur/2008/10/02/548872.html

Skal ikke ta mye av det her nå, kommer heller tilbake til det senere, men et av de “mørke” sidene vil jeg si litt om.
Jeg har tydeligvis også da frekkhetens nådegave. Jeg mener og at statskirken er blodfattig. Mener i tillegg at den ikke har substans nok. I tillegg til at jeg mener Luther var riv ruskende gal. Det største problemet jeg ser med DNK er derimot at den har null stabilitet. Viktige saker forandrer seg fra prestemøte til prestemøte. Min far, som sverger til denne kirken, kjenner den ikke igjen fra da han var yngre. Jeg kjenner den ikke igjen fra den gang jeg sto til konfirmasjon der. Og det er slett ikke så lenge siden. Vi hadde en prest, Jan Ek, som standhaftig sto på sitt syn ang antiabort, som jeg i alle fall satt pris på. Synet som sa at ethvert liv hadde sin verdighet, enten det var født eller ikke. Dette var som sagt en prest i DNK. Om det ikke er synet til DNK så er det mange prester der ute i Norge som bør ta en alvorlig prat med sin overordnede, for da deler de ikke synet med kirken sin. Om DNK syn derimot er6 det5 samme som min tidligere prest hadde, så faller da virkelig Gelius sitt argument bort. Hasn nærmest fnyser av en kirke som står for at den er i mot dette.

Vi kan videre lese svaret fra Arne Berggren her:

 http://www.dagbladet.no/kultur/2008/10/04/549093.html