Hvorfor vi “gör tecken och kroppsrörelser i kyrkan och i mässan”
Det her er bare en forklaring til hvorfor vi gjør alt det som Johan skriver om i forrige post, og kansje litt fordi jeg tilfeldig fant denne forklaringen og syns det passer veldig bra som et lite tillegg for alle skeptikere.
Det er hentet fra de katolske sider
Kroppsholdninger
Enda en ting som våre ikke-katolske venner biter seg merke i under våre gudstjenester er kirkelyden og prestens kroppsholdninger. Ikke bare at vi sitter og står under messen - vi kneler også. Flere ganger gjør vi det store eller lille korstegnet. Ja, og så slår vi oss for brystet under syndsbekjennelsen. Det vil også bli lagt merke til at alle gjør dette samtidig, så tanken lett oppstår at vi er veldisiplinerte soldater som ekserserer på kommando. Presten ved alteret gjør dessuten en del ubegripelige geberder - tilsynelatende for egen regning. Tanken melder seg med fornyet overbevisning: Den katolske kirke appellerer mest til det ytre menneske og stenger dermed veien til indre fordypelse.
Men også her - når det dreier seg om kroppsholdninger - må vi gjøre en religiøs snuoperasjon, se på tingene fra en helt motsatt synsvinkel: Vi bruker ikke kroppens liturgiske holdninger først og fremst for å oppbygge oss selv, men for bedre å kunne ære, prise, tilbe, elske Gud med hele vår person. Vi trekker konsekvensene av at mennesket ikke bare består av en åndelig sjel, men også av stoff, materie. Det hele mennesket er både sjel og kropp. Det er dette hele mennesket som under messen taler til Gud, lovpriser og tilber ham. Nye retninger innen legevitenskapen streifer inn på lignende tanker, anvendt på sitt fagområde, når den taler om psykosomatiske sykdommer - at alle legemlige sykdommer har sine årsaker også i en sjelelig svakhet og omvendt. Anvender vi dette prinsippet - om vekselvirkninger mellom det kroppslige og sjelelige - på liturgien, blir det lett forståelig at når menneskets ånd gripes av Gud, virker dette også inn på vår kropp - så det faller naturlig å knele for ham, løfte hendene i bønn, angrende slå oss for brystet, ja, endog som Jesus i Oljehaven falle til jorden i full overgivelse. - Omvendt vil menneskets ånd ha lettere for å fordype seg i messens avgrunnsdype mysterium når også kroppen uttrykker det ånden higer etter å meddele Gud. Når mann og kvinne elsker hverandre, kan de uttrykke sin kjærlighet med tørre ord. Opplevelsen av gjensidig kjærlighet blir sterkere når de gir hverandre hånden eller omfavner hverandre.
Det står mye annet bra om messen også om man går inn her: http://www.katolsk.no/artikler/missa.htm
Tag'er: Mässan
9 mai, 2008 at 9:17
Nå har vi forklaringer på norsk (det snart internatsjonale kirkespråket) og svensk (en dialekt av norsk) så nå skulle vi være sikret.
spøk til side.
Det er ingen som reagerer negativt om ikke nykommere eller andre for den slags skyld lar være å gjøre noen av disse tingene. Selv har jeg måttet sette meg under bønn og evangelielesning, og lar som regel være å knele annet enn ved kommunion (mye bedre benk for vondt kne, kortere perioder og NOE gjør man da for Jesus!) Sitter og mer på knærne enn å knele ved skrifte.
Poenget er at alle gjør dette for å ære Gud personlig og ikke for å tekke den som står ved siden av en
9 mai, 2008 at 9:52
Hehe, artig!
svensk e dialekt av norsk!!!! Yes!
om om Johan lurer på hvor gevisnten blir av, så er det faktisk ikke så lett å finne rød skokrem i den lille byen jeg bor i, men Ingrid har jo lovet å strikke …(et eller annet) om Johan bruker den røde skokremen, så ikke kan jeg vel nekte han den gleden! Men den som venter på noe godt venter ikke forgjeves!
Det var noen på Aletheia som mistenkte meg for å vill bli katolikk pga. all stæsjen som er i Kirken, som røkelse, gull, myrra osv…
Men da har man virkelig ikke forstått hva messe er for noe. Det finns ikke mer Jesus sentrert enn det! http://www.katolsk.no/artikler/missa.htm
“En religiøs saltomortale må til for å sette seg inn i katolsk forståelse av messeliturgien: Blomster, lys, røkelse, fargesprakende billeder og korklær er ikke der for å skape subjektive stemninger hos de kirkebesøkende.
Alt dette skjer primært for Guds skyld. Vi trekker Guds eget skaperverk inn i kirken. Vi gir Gud tilbake det han har skjenket oss. All den skjønnhet han har drysset ut over vår jord, fører vi i takk, lov og tilbedelse tilbake til ham som har skapt alt dette, for så i neste omgang å få det tilbake igjen som gave. Med en slik innstilling bevarer vi en viss indifferentisme til det estetiske.
Det blir ikke så viktig for oss at liturgiens utforming i den kirken vi vanligvis besøker, stemmer overens med vår kunstneriske smak; om vi setter pris på salmenes musikalske valør; om vi liker blomstens sammensetning; om vi misliker røkelsen på de store festdager; eller finner paramentenes farvesammensetning disharmonisk.
Det alt avgjørende er at liturgien med sine ytre effekter åpner vårt sinn for mysteriet, for Gud.
Ikke mennesket med sitt labile følelsesliv står i messens sentrum, men den allmektige Gud, som har skapt himmel og jord. Slik kan vi i reell forstand tale om gudstjeneste. Vi tar imot alt fra Gud, men vi tjener også Gud ved å gi oss selv og alle hans gaver tilbake til ham (uten derved å berike ham ytterligere i hans uendelige fullkommenhet).
9 mai, 2008 at 11:25
Ingrid skulle strikke en mitra til paven om jeg ikke husker feil.
Det er mange som tror at noen blir katolikker pga det ytre. dette er selvsagt mennesker som bare ser det ytre selv, og som ikke har tatt seg tid til å finne ut hva som skjuler seg bak alt “stæsjet”
9 mai, 2008 at 14:41
Bra uppföljning Rudie!