Vi är på gång

13 mai, 2008 by Johan Stenberg

I söndags kväll var jag och Johanna inbjudna till f. Josef på middag. Det blev en riktig kalasmåltid och vi hade det jättetrevligt!

Nåväl, efter att laxen och potatissalladen hade sköljts ner med ett par glas whiskey så bestämde vi även ett preliminärt datum för upptagning i Kyrkans fulla gemenskap. Istället för att pruta på det föreslagna datumet så la vi faktiskt till lite extra tid för att vara riktigt redo vid upptagningen.

Självklart så känns det jättebra att ha ett datum nu. :D Men vilket datum det är förblir min och Johannas hemlighet en stund till.

Annandagarna

13 mai, 2008 by Johan Stenberg

I måndags var det annandag pingst. I Sverige så har annandag pingst varit en allmän helgdag ända till förra året, då riksdagen drog in denna dag för att göra nationaldagen till helgdag istället. Kyrkan har tydligen anpassat sig - för i St Lars hade vi ingen mässa på annandagen förutom den vanliga kvällsmässan.

Men det jag undrar egentligen är vad alla våra annandagar har för religiös funktion egentligen. Varför är de kyrkliga högtidsdagar? Är det någon som vet?

Å leve i bønn bestandig

13 mai, 2008 by Rudie

Det som fascinerte meg mest når jeg ble kjent med RKK var ikke det nye, men det jeg allerede kjente, det var som om de satte ord på det jeg hadde fått lært meg av Gud. Jeg kan ikke leve uten kontemplasjon med Gud for det er som mat for min sjel. Det var den første bønnen jeg fikk lære meg av Gud, lenge før jeg visste at den bønnen hadde et navn. Og begynner man med kontemplation så er det noe som man til slutt lever i.

Da jeg gikk på møter i trosbevegelsen så var det så bråkete der, så jeg klarte ikke å leve med Gud slik jeg hadde lært meg. Da jeg til slutt fant ut at jeg heller kom lenger vekk fra Gud av å gå på møter og være i det miljøet, enn å være alene med Gud, så valgte jeg meg vekk fra forsamlingen. Jeg lengtet etter å få tilbake den første kjærligheten til Gud.

Men det jeg ikke visste var at i RKK så var det ikke bare noe de selv kjente til, men bl.a. når man går på Messe der, så er alt lagt opp slik at man får til en atmsofære som gjør at det er veldig lett å leve i kontemplation når man er på Messe. Røkelsen, sangene, messing, å knele, ta korsets tegn alle slike ting gjør at man ikke bare får en Gudstjeneste inni seg, men man får gjort det med hele seg. Man blir hel på noe sett.

Fra Karmel kan man lære dette om bønn:

BØNN i KARMEL

“Etter min mening er bønn intet annet enn å stå i vennskapsforhold til Gud, og føre samtaler i enerom med ham som vi vet elsker oss.”Den hl. Teresa av Jesus

Bønn er Karmels spesielle karisme. Det var for å leve et liv i bønn at de første munkene slo seg ned på Karmelfjellet i korsfarertiden, og likeledes har bønnen vært det mest grunnleggende i karmelittenes liv i århundrene etter. Et kall til Karmel, er et kall til å leve i bønn.

Men hva er bønn? Hva betyr det å leve i bønn? Den hellige Teresa av Jesus (1515 -1582), som er de uskodde karmelittenes grunnlegger, har skrevet hundrevis av sider om temaet, og det er denne læren som har gjort at Kirken har erklært henne som kirkelærer. Men alle disse sidene kan komprimeres i de ordene som står over. For hennes lære om bønn var ikke først og fremst en lære om hva man skal si eller gjøre når man ber, eller hvilken teknikk man skal bruke for å oppnå kontakt med Gud. Det var en lære om å være med, være tilstede, være i Hans nærvær som vi vet elsker oss.

Hvis man tar dette alvorlig, er det å be ikke bare noe man gjør til spesielt avsatte tider av dagen, men en holdning til livet, en måte å leve på. Slik kan man leve i Guds nærvær også når man arbeider, spiser, leser, er sammen med andre, hviler eller gjør noe annet. Og det er dette som er målet for karmelittene - å alltid leve i Guds nærvær og være seg bevisst at man er i “Kongens slott”, som Teresa sier.

For å leve på denne måten trenger man likevel også å ha spesielle tider som er avsatt for bønn. Den viktigste liturgiske bønnen vi har, er messen, eller eukaristifeiringen. Det kommer en prest til klosteret hver dag for å feire messe, og da mottar vi nattverden. Ellers ber vi i fellesskap sju tidebønner hver dag. Noen av disse er lengre mens andre bare er korte pustehull i arbeidsdagen. Så har vi to timer hver dag som er avsatt til stille bønn i ensomhet. I tillegg til dette har vi noen muntlige bønner i fellesskap eller i ensomhet, som rosenkransen, litanier eller andre bønner. Vi har også avsatt tid til å lese litteratur som omhandler bønn, indre liv og spiritualitet.  http://karmel.katolsk.no/

Det føles virkelig som å komme hjem, og at RKK er Jesu fysiske kropp her på jorden!

Kyrkoåret

12 mai, 2008 by Johanna S

Jag är uppvuxen med kyrkoåret, i den lutherska kyrkan. Som mer eller mindre upprorisk tonåring var jag dock trött på de förutbestämda bibeltexterna varje söndag, och uppskattade mycket den frihet att själv välja bibeltexter som fanns inom frikyrkovärlden.

Under de senaste åren i frikyrkovärlden har jag dock saknat söndagens texter rätt mycket, och jag uppskattade mycket en av predikanterna i Pingstkyrkan i Umeå som så gott som alltid brukade predika utgående från söndagens texter. Tyvärr var det ganska sällan han predikade…

Nu är jag så glad över att vara tillbaka i ett sammanhang där man verkligen lever med i kyrkoåret. Jag måste erkänna att jag inte tänkte så mycket på fastan i år, förutom att vi (oftast, i alla fall) avstod från att köpa kött (vilket nog var en uppoffring för mig), men påsktiden har varit oerhört glädjefylld för mig, och det har varit underbart att få leva med i påskens glädjebudskap. Även om pingsten är en stor högtid, liksom målet och starten för hela kristenheten - livet i den helige Ande, så måste jag erkänna att det kändes lite sorgligt när påsktiden var slut… Jag längtar redan till nästa påsk! Men före det finns det säkert mycket annat i kyrkoåret att upptäcka.

Som tonåring tyckte jag att det var dumt att prästerna inte var fria att själva välja texter att predika över, eller att välja de texter de kände att Gud ville att de skulle dela, som liksom handlade om något specifikt problem eller så. Nu tycker jag att kyrkoårets texter är ett otroligt stöd, och de hjälper oss att fördjupa oss i Jesu liv och gärningar. De ger sammanhang och djup. Och även om en text inte explicit handlar om något som man själv har problem med, så tror jag att Gud är mäktig nog att kunna tala till en ändå… Förstår ni vad jag menar?

Jag vet inte om någon av er förstår något av detta inlägg, för det är lite halvfärdiga tankar, men tankar som snurrat rätt länge i mitt huvud…

Den kristne tradisjonen

11 mai, 2008 by Rudie

Når jeg tar meg en rundtur på ulike blogger og forum fra kristne som ikke tilhører de historiske kirker, så kjenns det nesten som å kjøre berg og dalbane. Jeg kjenner meg svimmel og uvell  av alle de ulike  lærer som finns idag. Og alle de ulike gruppene tviholder seg til “skriften alene”. Og alle er de utgått fra den protestantiske kirke.  katolsk.no   skriver:

“I dag gjør mange i vårt land den smertefulle erfaringen, at den alminnelige enigheten om Skriftens utlegning og troens innhold, som preget norsk kristenliv fra Reformasjonen til langt opp i det 20. århundre, ikke lengre er til stede. Men fordi de ulike protestantiske kirkesamfunnene da de ble dannet forutsatte en slik grunnleggende enighet, står man nokså rådvill overfor den kjennsgjerningen at enigheten nå er gått tapt.” (…)

“Skriften og bekjennelsesskriftene er Den norske kirkens trosgrunnlag, men «Skriftens klare ord» er helt åpenbart slett ikke klart.”

“Skriftens klare ord er altså ikke klart. Det er det ikke, har det aldri vært, og det vil det aldri bli.

Det er derimot bærer av hva vi kunne kalle en «tilslørt rikdom», Skriftens innebyrd er så å si under utvidelse, og dens dypde vil det ta årtusener å utgrunne, for den rommer Guds visdom. Bibelen er ingen fasittliste, men Det levende Ordet.

 Avskåret fra Tradisjonen kan Skriften derfor slett ikke uten videre bevare eller føre til den enheten Kristus ønsket; det er en felleskristen smertelig erfaring.

 Selvsagt har vi direkte tilgang til Bibelen, og selvsagt skal vi lese den og grunne over det vi leser, idet vi tolker det inn i vårt liv. For dette finnes det da også en nesten 2000-årig tradisjon.

 Det forandrer imidlertid ikke ved det forhold at Skriften også må åpnes for oss, slik Kristus åpnet skriftene for de to disiplene på vei til Emmaus, slik han forklarte Esaias for menigheten i synagogen i Nasaret (Luk 4,16ff), og på samme måte som apostlen Filip senere forkynte evangeliet for den etiopiske hoffmannen (Apg 8,29ff). Dermed er det sagt noe vesentlig om Bibelen, nemlig at den aldri kan bli en oppskrift man slår opp i for å se hva som er rett og galt - da får den en uhyggelig likhet med Kunnskapens tre!

Skriften er alltid et levende ord, Ordet, et møte med Kristus. Skriften er Guds Ord, dvs. at i alle Skriftens ord sier Gud bare et eneste Ord, sitt enbårne Ord, og i Ordet sier han alt om seg selv (jf. KKK 102).

Dette Ordet går inn i verden og virker her, samler disipler om seg, grunnlegger sin Kirke, slik at Guds Ord alltid også har en kirkelig dimensjon - som tekst har det alltid en kontekst. Da kan vi uttrykke oss klarere: Skriftens ord blir først klart (eller bedre: klarere) når det står frem som en tolket virkelighet, dvs. som en del av den Tradisjon det inngår i. I sin avskjedstale til disiplene lovet Herren selv at Faderen skulle sende Ånden, som skulle lære dem alle ting og minne dem om alt som han hadde sagt til dem (Johs. 14,26).”

Hvordan tradisjonen blir til kan vi lese om her på de katolske sider:

  1. Begynnelsen
  2. Kirkefedrenes Kirke
  3. antiken og den tidlige middelalderen
  4. høy- og senmiddelalderen
  5. reformasjonen - brudd på tradisjonen
  6. motreformasjon, ny vekst og nye problemer
  7. Styrking av toppnivået og forsiktig modernisering
  8. Hva Det annet Vatikankonsil utløste

Om inkarnationen (Athanasios av Alexandria)

11 mai, 2008 by Johan Stenberg

Athanasios av Alexandria (298-373) var en av Arius och arianernas främste motståndare och en drivande kraft bakom formuleringen att Sonen och Fadern är av samma väsen vid det första konciliet i Nicaea. För denna hjälteinsats blev han förvisad flera gånger, bland annat av Kejsar Konstantin, men blev senare upprättad och räknas nu som kyrkolärare.

Om inkarnationen handlar inte helt förvånande om inkarnationens syfte (vår frälsning) och innehåller grundlig argumentering för att att Jesus verkligen är Gud. Eftersom detta är ganska självklart för dagens kristna så tänkte jag ta upp en annan aspekt av boken.

I boken skryter Athanasios med hur kristna föraktar döden och med glädje lider martyrdöden. Han skryter om hur till och med kvinnor och barn lever så fullt i Kristi uppståndelse att de gärna blir martyrer för Kristus.

I dessa tider när extrema islamister har kidnappat martyrskapet så kan det vara på sin plats att påminna om den kristna grunden för martyrskap. Så här skriver Athanasios:

Att döden var upphävd och korset blev segertecknet över den, att den inte har någon makt utan verkligen är död, för detta har vi ett inte ringa bevis och ett trovärdigt vittnesbörd i att alla Kristi lärjungar föraktade den. Alla gick rakt emot den och fruktade den inte mera. Med korsets tecken och i tron på Kristus trampade de på den som död. Tidigare, före Frälsarens gudomliga ankomst, begrät alla de döda som om de var bestämda till upplösning. Men nu, när Frälsaren har återuppväckt sin kropp, är döden inte längre något fruktansvärt utan alla som tror på Kristus trampar den under sina fötter som om den ingenting var, och de föredrar att dö framför att förneka tron på Kristus. De vet verkligen att de inte går under när de dör utan lever och blir oförgängliga genom uppståndelsen.

Precis!
Vi söker inte martyrskapet, men vi “föredrar att dö framför att förneka tron på Kristus. [Vi] vet verkligen att [vi] inte går under när [vi] dör utan lever och blir oförgängliga genom uppståndelsen”.

Köp boken tex här.

Uppståndelsevägen

11 mai, 2008 by Johanna S

Tidigare i veckan hade jag för första gången möjlighet att vara med på Uppståndelsevägen i kyrkan. Och tur var väl det, för annars hade jag varit tvungen att vänta nästan ett år tills nästa Uppståndelsevägsandakt. Uppståndelsevägen är alltså en fortsättning på Korsvägen och dess 14 stationer. I år hade jag inte möjlighet att vara med på en enda Korsvägsandakt, men nästa år ska jag verkligen ta tillfället i akt. Korsvägsandakterna hålls under fastan, och Uppståndelsevägsandakterna mellan påsk och pingst.

Uppståndelsevägen - 14 stationer, en bild, ett bibelord och en bön vid varje station. Och ett Jesus Kristus är uppstånden, halleluja, halleluja - Ja han är sannerligen uppstånden, halleluja, halleluja vid varje station. Oerhört mäktigt.

- - -

Under de senaste dagarna har jag burit med mig en underbar liten bok, Uppståndelsevägen - en vandringsled mellan påsk och pingst, skriven av Charlotte och utgiven av Katolska Pedagogiska Nämnden 1997.  Boken innehåller 14 delar, precis som de 14 stationerna under Uppståndelsevägen. Varje del innehåller bibelcitat, en eller flera dikter och en illustration (blyertsteckning), också gjord av Charlotte. Jag gjorde så att jag läste en station i taget, under olika delar av dagarna, och försökte tänka vidare på det jag läst mellan de olika stationerna, och levde på så sätt med boken under några dagar.

Jag kan börja med att säga att jag inte är klar med boken. Jag har visserligen läst igenom hela, men det känns ändå som om jag bara har börjat nosa lite i den, för det finns så mycket mer att upptäcka. Och jag gillar det jag har sett och upplevt hittills. Jag kommer definitivt att fortsätta läsa den, och meditera över de olika texterna.

Dikterna och illustrationerna andas en oerhörd glädje, frid och inlevelse, måste jag säga. Man lever verkligen med i de olika stationerna när man läser dikterna, och dikterna och illustrationerna hjälper till att öppna upp bibelordet. Vad mer kan man begära? En av pärlorna finns vid den femte stationen, där Maria från Magdala möter Jesus:

Du sa att jag inte fick röra vid dig,
men du sa mitt namn
och rörde vid min själs innersta djup:

Så nära som du
får ingen annan
komma mig.
Du känner mitt
innersta
och ändå
strömmar
din kärlek
genom mig.

Dikterna och illustrationerna väcker nya tankar, som illustrationen vid den nionde stationen, mötet med Jesus vid Tiberiassjön. Vi är kallade att vara människofiskare, och illustrationen visar lärjungarna som kastar ut nätet ur båten, och inuti nätet kan man ana en jordglob. Vackert!

Jag vill absolut rekommendera boken, för jag tror att den kan vara ett bra hjälpmedel i att meditera över de olika bibeltexterna i anslutning till Uppståndelsevägen, och jag kommer definitivt att återvända till den och utforska texterna ännu mer!

Till slut bara en lista över de 14 stationerna:

1. Ängeln vid graven
2. Ängeln talar till kvinnorna
3. Jesus möter kvinnorna
4. Petrus och Johannes vid graven
5. Maria från Magdala möter Jesus
6. Jesus hos lärjungarna
7. Jesus och Tomas
8. Emmaus
9. Mötet med Jesus vid Tiberiassjön
10. Måltiden med Jesus vid stranden
11. Jesus och Petrus
12. Löftet om Anden
13. Jesu himmelsfärd
14. I väntan på Anden

Filmtips og Kontrast

10 mai, 2008 by Rudie

Nå har jeg fått gleden av å se to filmer som våre bloggvenner er med i. Helena og Tuve på bloggen Ave Maris Stella  har en betydelsesfull rolle i filmen “Nunnan” der Helena er nunnans søster og beste venn. Filmen er proffesjonelt laget og ble kåret til “beste dokumentarfilm”. Den er blitt vist på Svensk TV flere ganger og man kan få kjøpt videoen. F.eks  her

Fra SvD  kan man lese: Formsäkert varvas samtida intervjuer med vardagsbilder från gården i Västergötland där Marta vuxit upp samt stillbilder, stämningsbilder och intervjuer gjorda innan hon gick in i ordern. Av de senare samtalen med Maria av Bebådelsen som är Martas namn som nunna framgår att hon är fullständigt lycklig. Lyckan, menar hon, missförstås ofta som behovstillfredsställelse, medan den i själva verket är att helt och hållet leva för andra. Klosterlivet innebär utifrån detta perspektiv inte att vända sig bort från världen utan att genom bön göra allt man kan för den och sina medmänniskor. Det innebär heller inte att välja bort livet, utan att välja ett annat, kanske närmare sig själv. Den unga kvinnan med den stadiga blicken och det kluckande skrattet verkar ha ett så rikt, roligt och meningsfullt liv att man börjar fundera över sin egen tillvaro.”

aletheia har også lagt ut en film på sin blogg, en amatørfilm som jeg mistenker Andy har laget. Der får vi se trioen m/familie i Stockholm på besøk hos Haggai.

Men nå skal jeg ikke sammenligne kvailiteten på de to filmene, da det er en forklarlig grunn til at det er en stor kontrast. Det er ikke den kontrasten jeg skal skrive om, men  kontrasten i forskjellen i hvordan kristne tar Gud på alvor.

I Aletheia-dokumentaren så får vi oppleve to episoder som kan regnes som litt “åndelige” (?) Der Daniel forteller om en profeti han har fått fra Gud. Gud sier veldig mye, men alt er selvsagt bare tull. Og så får vi se Aletheia-guttene på Sigtuna kirkeruiner.  Der de får vist sine muskler når de briljerer oppe på ruinene. For vi vet jo hvilken ønsker de har om RKK og hva de mener om å vise heder til de hellige. Men jeg kan godt anbefale dere å se den! ;)

I filmen “Nunnan” så får vi ikke bare et innblikk i nunnans liv, men også i familien hennes. Nå føler jeg at jeg  skriver om noe jeg ikke vet tilstrekkelig om, men jeg gjør mitt beste…  De lever også i en klosterordning der faren til nonnen er diakon og hvor de har et eget kapell på gården sin ( som også Tuve har en filmserie om på bloggen sin over bilder da den blir byggd og innviet).  Og der lever de etter tidebønner, hvor de går til kapellet flere ganger om dagen for å be. Hva filmen virkelig får fram så er det ihvertfall at det her er en familie hvor de tar Gud på alvor, noe man kan forstå ateister og andre syns er besynnerlig, men som burde være et mål for alle kristne. Og der en av søskenene også går i kloster fordi hun kjenner at det er slik hun kan hjelpe best alle de som lider i verden. Det er en veldig vakker dokumentar jeg vil anbefale alle å se!

Skal vi nå inn til Guds helligdom og forstå Guds vilje, så må vi ta Gud på alvor. Gud er Hellig, og når vi først forstår det, så kan vi begynne å ta våre steg mot helliggjørelse.

Postoppdatering

9 mai, 2008 by Mishka

 

Dette er en liten postoppdatering.

 

Det viste seg at brevet jeg fikk her om dagen var et ”vedlegg” til en gave jeg fikk i dag.

En overraskelse i posten fra min gode venn pastor Michael.

Han snublet over denne boken, og mente at jeg som ny katolikk kunne ha gleden av den.

Men han glemte å legge ved et par ark som fulgte med boken.

Disse sendte han da senere, men siden brev og pakker stort sett bruker litt ulik tid på å dumpe ned i postkasser rundt omkring i det ganske land, så kom brevet mitt som en anonym variant FØR pakken.

Boken jeg fikk i dag heter Horæ Diurnæ s.o.p, hva nå enn det betyr (har spurt et par men ikke fått svar ennå) og ser ut som en liten bibel.  

Boken er skrevet ene og alene på latin, så det er ingenting som hinter om hva det er.

Det står riktignok mange bønner i den.

Håper for så vidt at ”vedlegget” skiller seg ut fra resten av boken.

Vet ikke om jeg vil ha en bok om eksorsisme og bruksanvisning på dette emnet.

Noen som kan hjelpe meg med å finne dette ut?

 

Andliga övningar: princip och fundament

9 mai, 2008 by Johan Stenberg

På säsongens näst sista träff med konvertitkursen så delade f. Josef ut en text skriven av Ignatius av Loyola (1495-1556).

Texten sammanfattar så bra vad vi är skapade till och vad som är irrelevant för oss. Min själ säger ett stort amen till alltihop! Måste se till att läsa hela boken snart!

Människan är skapad till att lovprisa, vörda och tjäna Gud, vår Herre, och därigenom rädda sin själ. De övriga tingen på jordens yta är skapade för människan och är till för att hjälpa henne att uppnå det mål för vilket hon är skapad. Av detta följer, att människan skall använda dem i den mån de hjälper henne att uppnå sitt mål och frigöra sig från dem i den mån de hindrar henne från detta. Därför är det nödvändigt att vi, i allt vad som har överlämnats åt vår fria vilja och som inte är förbjudet, gör oss indifferenta gentemot alla skapade ting. Vi skall från vår sida inte önska oss hälsa hellre än sjukdom; rikedom hellre än fattigdom; ära hellre än vanära; ett långt liv hellre än ett kort. Detsamma gäller allting annat. Vi skall endast önska och välja det som mera leder oss mot det mål för vilket vi är skapade.