Det som fascinerte meg mest når jeg ble kjent med RKK var ikke det nye, men det jeg allerede kjente, det var som om de satte ord på det jeg hadde fått lært meg av Gud. Jeg kan ikke leve uten kontemplasjon med Gud for det er som mat for min sjel. Det var den første bønnen jeg fikk lære meg av Gud, lenge før jeg visste at den bønnen hadde et navn. Og begynner man med kontemplation så er det noe som man til slutt lever i.
Da jeg gikk på møter i trosbevegelsen så var det så bråkete der, så jeg klarte ikke å leve med Gud slik jeg hadde lært meg. Da jeg til slutt fant ut at jeg heller kom lenger vekk fra Gud av å gå på møter og være i det miljøet, enn å være alene med Gud, så valgte jeg meg vekk fra forsamlingen. Jeg lengtet etter å få tilbake den første kjærligheten til Gud.
Men det jeg ikke visste var at i RKK så var det ikke bare noe de selv kjente til, men bl.a. når man går på Messe der, så er alt lagt opp slik at man får til en atmsofære som gjør at det er veldig lett å leve i kontemplation når man er på Messe. Røkelsen, sangene, messing, å knele, ta korsets tegn alle slike ting gjør at man ikke bare får en Gudstjeneste inni seg, men man får gjort det med hele seg. Man blir hel på noe sett.
Fra Karmel kan man lære dette om bønn:
BØNN i KARMEL
“Etter min mening er bønn intet annet enn å stå i vennskapsforhold til Gud, og føre samtaler i enerom med ham som vi vet elsker oss.”Den hl. Teresa av Jesus
Bønn er Karmels spesielle karisme. Det var for å leve et liv i bønn at de første munkene slo seg ned på Karmelfjellet i korsfarertiden, og likeledes har bønnen vært det mest grunnleggende i karmelittenes liv i århundrene etter. Et kall til Karmel, er et kall til å leve i bønn.
Men hva er bønn? Hva betyr det å leve i bønn? Den hellige Teresa av Jesus (1515 -1582), som er de uskodde karmelittenes grunnlegger, har skrevet hundrevis av sider om temaet, og det er denne læren som har gjort at Kirken har erklært henne som kirkelærer. Men alle disse sidene kan komprimeres i de ordene som står over. For hennes lære om bønn var ikke først og fremst en lære om hva man skal si eller gjøre når man ber, eller hvilken teknikk man skal bruke for å oppnå kontakt med Gud. Det var en lære om å være med, være tilstede, være i Hans nærvær som vi vet elsker oss.
Hvis man tar dette alvorlig, er det å be ikke bare noe man gjør til spesielt avsatte tider av dagen, men en holdning til livet, en måte å leve på. Slik kan man leve i Guds nærvær også når man arbeider, spiser, leser, er sammen med andre, hviler eller gjør noe annet. Og det er dette som er målet for karmelittene - å alltid leve i Guds nærvær og være seg bevisst at man er i “Kongens slott”, som Teresa sier.
For å leve på denne måten trenger man likevel også å ha spesielle tider som er avsatt for bønn. Den viktigste liturgiske bønnen vi har, er messen, eller eukaristifeiringen. Det kommer en prest til klosteret hver dag for å feire messe, og da mottar vi nattverden. Ellers ber vi i fellesskap sju tidebønner hver dag. Noen av disse er lengre mens andre bare er korte pustehull i arbeidsdagen. Så har vi to timer hver dag som er avsatt til stille bønn i ensomhet. I tillegg til dette har vi noen muntlige bønner i fellesskap eller i ensomhet, som rosenkransen, litanier eller andre bønner. Vi har også avsatt tid til å lese litteratur som omhandler bønn, indre liv og spiritualitet. http://karmel.katolsk.no/
Det føles virkelig som å komme hjem, og at RKK er Jesu fysiske kropp her på jorden!
Men vilket datum det är förblir min och Johannas hemlighet en stund till.
